Test/foto: OA Isdahl

Forførende og avhengighetsskapende teknologi

Ja vi kan bekrefte at dette er en helt ny gir-teknologi, en teknologi som tilbyr noe vi aldri har sett før og som faktisk løfter oss inn i helt nye kjøreopplevelser som ingen andre  faktisk kan matche akkurat nå. Honda sin DCT (dual clutch transmission) eller den nye e-clutchen kan faktisk ikke matche dette på fun-factor – no way. Teknologien er så bra, velfungerende og festlig at Yamaha MT09 rett og slett blir kategorisert som en «thrill-maker», intet mindre. Journalisten er rett og slett henrykt og har på svært kort tid blitt ganske avhengig av nettopp Y-AMT – Yamaha – Automated Manual Transmisjon .

På AMT systemet er det ingen clutch hendel, kun padle-giring som styres med med disse to knappene, eller valget mellom manuell og automatfunksjonen som velges på høyre styreholk. Aitomatalternativet har to valgmuligheter, D eller D+, hvor sistnevnte flytter girpunktet høyere opp i turtallsregisteret for å bli ytterligere sportslig. Innenfor D og D+ kan du igjen velge mellom motormappingene street, sport eller rain. I tillegg til dette har du to user mode du selv kan definere og sette opp iht egne ønsker . Du har med andre ord et hav av variasjonsmuligheter som garantert gjør det mulig å finne kjøreegenskaper for dine egne preferanser. Så mange tror jeg ikke jeg har hatt tilgang til  før.

Betjeningspanelet for manuell giring, retningsviser, horn, cruice control, lys og meny-navikasjon i instrumentet fortoner seg ganske stort ved første møte, men dette blir du ganske fort kjent med og vant til å bruke. Dette er selve instrumentet du spille på nå du kjører og det er intet mindre enn fantastisk morsomt.

Her introduseres du rett og slett til en helt ny verden og en teknologi som jeg aldri før har opplevd på noen motorsykkel. Joda, jeg elsker manuelle gir og kvikkskiftersystemer, disse systemene er rett og slett forbundet med det vi elsker når vi kjører motorsykkel men jeg savnet ikke pedalen et eneste sekund. Dette er MYE morsommere.

Fordi, her får jeg tilgang til kompromiet mellom en heftig tohjuling og en Ferrari med pedal-giring som gjør det mulig å gire manuelt eller automatisk. Alle brytere på kontroll-panelene er heldigvis store og brukervennlige og svært enkle å bruke, vell å merke etter litt trening. Jeg måtte tenke litt til å begynne med, men kontrollene satt ganske kjapt i fingerspissene og da spilte jeg stort sett «rock´n roll» på dette instrumentet etter det. Giring med venstre tommel og pekefinger er nemlig veldig mange ganger kjappere enn giring med en fot, selv med et kvikkskifter og blipper system. Bruker du automatfunksjonen D eller D+ fungerer det imponerende bra og jeg ble faktisk litt overrasket over at girkassen leverer så tydelige og merkbare gir-klunk under giring. Personlig elsker jeg gir-klunk og var veldig spent på om jeg ville kjenne girpunktene på denne modellen. Det gjorde jeg og markeringen er ikke noe mindre eller dårligere enn på en god manuell og tradisjonell girkasse. Gir-logikken er tvert imot helt enestående og i alle modus akkurat slik jeg ønsker å ha den, til og med nedgiring til sving, kryss eller motorbremsing fungerer perfekt og jeg får en utrolig fin flyt i kjøringen. Manuell elektrisk giring eller automat, spiller ingen rolle. Jeg kan selvfølgelig overstyre automatkassen med de manuelle gir hendlene på venstre styreholk nå jeg ønsker det.

Dette fungerer bare så utrolig bra og jeg blir helt hekta, jeg vet neste ikke hvilket forvalg jeg skal gjøre for alt er bare morsomt. Jeg forsøker å variere mellom manuelt og automat for å trene på begge og jeg bare smiler, smiler og jeg smiler mere. Dette er sååååååå festlig, selv om det bare er 5-6 grader ute nå.

Design, ergonomi og ytelser

Design er en smaksak og jeg skal ikke tilkjennegi hva jeg mener om dette designet som kommer fra «the dark side og Japan». Et formspråk Yamaha har brukt i mange år nå og som for all del er ganske kult. Folk får selv avgjøre hva de mener om det.

Personlig vektlegger jeg de tekniske sidene av designet mere, ergonomien, plassering av brytere, vekt og balanse, her er disse parametrene veldig godt ivaretatt. MT09 har fortsatt en veldig fin sittestilling, jeg sitter i senter, i balanse oppå (ikke inne i) sykkelen i et fast og godt formstøpt sete som jeg lett kan bevege meg sideveis på og jeg har et bredt og godt styre som passer veldig godt til dette segmentet. Sykkelen er slank og godt balansert og med 119 hk, 93 Nm og en akselavstand på knappe 1430 mm og en frekk styrevinkel,  mentalt tas jeg til et eller annet tivoli som gjør meg litt frekk og rampete. Jeg går rett og slett i leke-modus.

Designet definerer visuelt og tekniske denne motorsykkelen som helt klart er en av de aller morsomste du kan velge. Den tresylindrede motoren, ramme, svingarm, dempere og bremser har alltid vært bra på MT09 og er fortsatt det, ikke noe å tenke på. Demperne har en funksjon og vandring som fungerer veldig bra til formålet og til og med gjør det mulig å dra på langtur. Som tidligere nevnt kan det tenkes at du etter hvert ønsker en litt bedre bakdemper for å holde litt bedre orden på rumpetten og det som foregår bak når du tar i litt.

Som tidligere nevnt kan det tenkes at du etter hvert ønsker en litt bedre bakdemper, men det gjør du ikke før du har gjort deg kjent med justeringsmulighetene og jobbet litt med det. Husk små justeringer i gangen og ikke juster på flere funksjoner samtidig. Da blir det vanskelig å vite hva som faktisk fungerte.

Men kapasitetene til MT09 må ingen spekulere på. For vanlige Norske førere er dette i overkant mye og veldig mye mere enn det vi som helt vanlige førere faktisk er istand til å håndtere. Yamaha leverer også en SP versjon som har litt passere komponenter og ser veldig bra ut. Her får du blant annet Øhlins dempere.

Hvordan er den å kjøre i lave hastigheter?

Jo, det er akkurat det som er så fascinerende og ikke minst imponerende med denne modellen. Den fingerer like mykt, markant og behagelig i 30 eller 50 sonen og det er faktisk helt fint å kjøre i lave hastigheter med denne rampen av en motorsykkel. Her kommer den fine og «spoothe» gassresonsen og den gode ergonomien til sin rett og giring i manuell eller automat fungerer like godt. Jeg koser med til og med og blir på ingen måte stresset av å sitte på så store kapasiteter som denne sykkelen faktisk har. Det er nesten like imponerende.

Blir jeg en bedre fører med AMT

Sånn umiddelbart ble jeg nok ikke det, men etter litt trening vil jeg uten tvil si at jeg kjørte bedre, raskere og med bedre flyt. Gasspådrag, giring og motorbremsing er så fint justert at jeg går i danse-modus på hver eneste tur. Jeg blir muligens et anstrøk rampete men ikke for mye. Jeg har krefter til å gjøre hva jeg vil når jeg vil, og jeg kan hente fram den responsen jeg ønsker fra motoren, vel vitende om at sykkelen girer når den skal og ellers leverer det jeg trenger. Resten er helt opp til meg og mine ferdigheter.  Sitter blikk, posisjonering av kropp, balanse og sporvalg, ja da kan du bare fyre på med effekt og kirurgisk presisjon.

Jeg hadde sykkelen i 14 dager og ble godt kjent med den. Gir systemet bidro til at jeg gledet med til hver eneste tur og jeg bestemte meg på forhånd hvilket gir alternativ jeg skulle trene på. Teknologien er imidlertid så fleksibel og så morsom å kjøre at jeg endte opp med å skifte i de forskjellige fasene av turen og litt styrt av egen sinnsstemning og energi nivå. Ingen av valgalternativene er kjedelige, så dette dreide seg mere om å gjøre riktig valg i variasjoner av terreng og svinger. Hvor ofte får du muligheten til det liksom!!!

Jeg digger personlig å dyrke samspillet mellom mann og maskin og den nye teknologien utfordrer meg og mine ferdigheter på et nivå som gjør at jeg må trene. Gir og motorstyring er bare så uendelig mye kjappere og presis men mestringsfølelsen kommer fort og opplevelsen av å både spille på og beherske et musikksintrument blir intens og festlig. Jeg finner god flyt, balanse, gjør gode valg og finner roen selv om jeg i noen partier kjører raskt og aktivt. Jeg begynner faktisk å tenke på hvordan det skal bli å kjøre en konvensjonell girkasse og finner kjapt ut at det kan komme til å bli ganske kjedelig. Akkurat nå er det et aldri så lite problem for meg, jeg har fått smaken på farlige og narkotiske kapasiteter og  jeg tror jeg på kort tid faktisk har blitt avhengig av dette!!! Det er ikke så bra for nå er jeg faktisk i ferd med å gå på en kjøps-smell.

Yamaha MT09 AMT kommer med nøkkelfritt system og dette fungerer godt, med en liten praktsik hake. Dersom du setter ifra deg sykkelen i første gir (her er fri posisjonen lagt helt nederst) og senere skal flytte sykkelen inn i garasjen får du ikke satt den i fra uten å ha med deg nøkkelen, slå på tenningen for så å vippe den i fri med den manuelle girhendelen på styret. Litt tungvint, men det skal finnes en egen parkeringsmodus som jeg helt sikkert finner man lærer helt sikkert finner etter hvert. Jeg skal oppdatere dere på det.

 

Hva mener testføreren

Jo testføreren er henrykt, avhengig og lykkelig. Yamaha kaller den en «thriller-maker» og det er jeg helt enig i. I henhold til Yamaha-filosofien holder det tekniske et høyt nivå med noen bittesmås unntak som vi lett kan leve med. Operasjonsteknisk løfter teknologien oss enda høyere på ferdighetsskalaen og kjøregleden vokser i N´te potens. Modellen utfordrer oss og setter oss i stand til å lære og den gir oss ikke minst lyst til å lære. Da vokser vi og blir bedre som førere. Kjøregleden som MT09 AMT skaper kan ikke måles i penger, men burde som sagt kommet på blå resept for nedstemte mennesker, dette blir du bare glad å lykkelig av å håndtere. Rett og slett en lykkepille. Hva angår design og funksjonalitet så ligger denne sykkelen i min egendefinerte topp-kategori som heter «denne sykkelen er så god å kjøre at jeg rett og slett driter i hvordan den ser ut». Det er ikke så mange sykler i den kategorien – bare så det er sagt.