Trafikkpolitiets julebord (av Jarl Hole)

Kulelynet hadde bestemt seg, det skulle bli julebord for alle penga. Problemet var imidlertid at verken han eller noen av oss andre hadde penger! Det var allerede langt ut i november så Kulelynet måtte virkelig tenke så det knaka for å finne en metode som ville bringe de fornødne midlene raskt og smertefritt inn i festkassa. Løsningen ble som vanlig ganske original og vakte almen hoderysting da han la den frem på gutterommet.

Da bestemte Kulelynet seg for å gjøre som Trafikkpolitiet, nemlig å kreve inn bøter for fartsovertredelser, men til forskjell fra politiet ville han stappe pengene i egen lomme. En sen kveld med vind og snødrev planla han å kreve inn så mye bøter at det holdt til et heidundrende julebord for hele gjengen. Innkrevingen skulle fine sted i øvre del av Nordbergveien der de aller fleste bilistene holdt for høy fart fordi veien var bred og fordi den lå i slak utforbakke. For å sukre pillen skulle han gi fartssynderne to alternativer. De kunne enten betale en bot på 200 kroner eller delta i et lotteri til inntekt for Trafikkpolitiets julebord hvor hvert lodd kostet 100 kroner. Trakk fartssynderne vinnerloddet kunne de kjøre videre 100 kroner fattigere, men altså med en rabatt på 50%. Kulelynet regnet kynisk med at dette var et tilbud som ingen kunne si nei til og derfor hadde han utstyrt seg med en rød nisselue som var full av vinnerlodd. Målsettingen var å bøtelegge minimum 10 bilister for å dra inn 1.000 kroner til festkassa..

For å overbevise de han stoppet om at han virkelig var trafikkonstabel hadde han utstyrt seg med en halvlang sort regnfrakk og et hvitt bandolær som han brukte da han var med i Skolepatruljen på Tåsen skole. Buksa var en ridebukse han stjal på Velunds ridesenter og når han fikk dratt et par av moras sorte lakkstøvler utenpå ridebuksa var likheten med en vaskeekte trafikkonstabel påfallende. På grunn av den kroniske pengemangelen hadde han hatt problemer med å skaffe seg et høvelig hodeplagg. Løsningen var å kjøpe en stor vannmelon på kolonialbutikken, dele den i to og hule ut den ene halvdelen. Passformen var da skremmende lik den hjelmen som politiet brukte på den tiden. Grønnfargen til den halve melonen kamuflerte han elegant under et par strøk sort Bengalakk. Når han i tillegg fikk på seg en løsbart og mørke solbriller var han trafikkonstabel god som noen. Selv Akken som var engstelig av natur og skeptisk til hele prosjektet trodde at han kunne lykkes om kvelden var mørk og været dårlig nok.

For å skaffe Kulelynet ytterligere autoritet som trafikkonstabel stilte Tobben med to walkie-talkier som faren hans brukte under elgjakta. Den ene skulle Kulelynet bære på seg og den andre skulle vi ha der vi lå skjult i et buskas lengre opp i Nordbergveien for å svare på anrop hvis det var en eller annen obsternasig bilist som ville vite hvor fort han hadde kjørt. Prikken over i’en var at Adolf, bikkja til Tobben, skulle stå på post sammen med Kulelynet. Adolf var ikke akkurat noe å skryte av, den var av ubestemmelig rase og verken dressert eller velstelt, men påspent et grått ullteppe som det stod Staten på med store røde bokstaver kunne den til nød gå for å være tjenestehund.

Første lørdagen i desember bød anledningen seg. Været var ufyselig og det snødde vannrett. Klokka 22:15 hadde Kulelynet tatt oppstilling og venta på sitt første offer sammen med Adolf. Det tok ikke lang tid før det passerte en blå og hvit Opel Rekord i fint driv. Kulelynet med Adolf på slep spratt ut i vegbanen og signaliserte til bilisten at han skulle stoppe. Bilisten fikk panikk når han plutselig så en trafikkkonstabel midt i veien, bånna bremsene og skled med et brak inn i fortauskanten ved siden av Kulelynet. Kulelynet holdt inne sendeknappen på walkie-talkien for å demonstrere for oss i busken hvordan dette skulle gjøres. «Det var da voldsomt da mann De kjører jo som en gris om jeg så skal si. At det stinker alkohol av Dem skal jeg la passere, men mine kolleger litt lengre opp har målt Dem til 65 km/t og det er 15 km/t for fort det. Jeg tror jammen de må ut med 200 kroner til statskasssa jeg» – Kulelynet var streng! «Men konstabel da kan De ikke se stort på det, det er bare tre uker til Jul og alt det der vet De» – svarte herren i bilen med tynn nervøs stemme. «Da har De kommet ut for rett mann til rett tid» – repliserte Kulelynet. «Vi har et lotteri gående ser De for å finansiere et lite julebord på kammeret. I denne nisselua har jeg mange lodd. Trekker de et vinnerlodd får De boten for 100 kroner om de gjør opp kontant» – Kulelynet holdt nisselua opp mot vinduet på Opelen og fyren inne i bilen strakk seg ut og dro opp et lodd fra lua og gav det til Kulelynet. «Nå var De heldig, jeg tror jammen De trakk et vinnerlodd jeg» – ropte Kulelynet gjennom snødrevet. Bilisten var raskere enn Lucky Luke, dro en hundrings opp fra lommeboka og dytta den ned i jakkelomma til Kulelynet før han forsvant med spinnende hjul.

Kulelynet var ekstatisk på walkie-talkien. «Ser dere hvor lett det er gutter, dette skulle vi begynt med for lenge siden da kunne vi drukket oss dritings hver helg» – jublet han. Dritings var nok ordet. I ettertid var det antageligvis Kulelynets antydningen om at et det kunne være alkohol med i bildet som paralyserte de fleste ikke påstanden om at de hadde kjørt for fort. Å bli hekta for promillekjøring med utsikt til 21 dager med pallesnekring og tap av sosial aktelse var nok en langt større trussel enn en sølle fartsbot for brave vestkanborgere.

Politivirksomheten til Kulelynet var innbringende, det tok ikke mer enn drøyt 40 minutter før målet om 1.000 kroner var nådd og det var bare en av de som ble stoppa som ymtet frempå om at dette var da en merkelig kontroll. Kulelynet var raskt ute på walkie-talkien og meldte at det var en protestant i depoet. Akken var oppildnet over fremgangen og ville ha mer penger i kassa og kastet seg over mikrofonen. «Hva er det du sier kollega, nekter tølperen på at han har brutt skiltet fartsgrense. Han kjørte i 80 gjorde han, klipp skiltene av bilen hans og legg ham i jern så tar vi ham med på kammeret» – brølte Akken. «Han gir seg nå svarte Kulelynet, han gir oss til og med 50 i driks og betaler 250 kroner bare for å slippe unna!»

Men hvor lenge var Adam i paradis? Seansen skulle ta en uventet vending. En blå Mercedes skrenset inn i Nordberveien og fortsatte nedover i hele veiens bredde. Inne i den klorte en velkjent figur seg fast til rattet, det var faren til Kulelynet. Kulelynet så ikke hvem det var før det var for sent og han hadde stoppet bilen. Faren var over alle grenser dritings, det kunne vi høre på walie-talkien. I tillegg til at han var over alle grenser dritings var han over alle grenser lettet midt i rusen. Han trodde at hundre og ett var ut da han så en politiliknende figur foran bilen, men da han oppdaget at det var hans egen sønn som var ute med skurkestreker stod jubelen i taket. «Du er en tulling og landeplage» – brølte han, men denne gangen er jeg for engangs skyld glad for at det er deg. Jeg går ut fra at det er flere idioter rundt i buskene, se å få samla dem sammen så drar vi hjem og holder leven, jeg spanderer, drikk til flaskene er tomme karer».

Ingen var sene å be og etter et par minutter satt fem av oss pluss Adolf i Mercedesen med kurs for heimen til Kulelynet. «Hallo drake hold deg i senga» – gaulet faren hans inn på soverommet til kona. «Jeg skal vise den yngre generasjon hvordan det skal festes» – la han til. «Boms og drukkenbolter og en skam for landet, hvis idiotbikkja til Tobben er med får den stå på trappa» – kom det inne fra soverommet, det var det siste vi hørte til henne. Faren til Kulelynet var i toppform og skulle vise oss en skikkelig rampestrek før han ble for full til å gå på to. Han for ned i kjelleren og kom opp med en solid kjetting på flere meters lengde. Demp lyset og følg med sa han mens han tok seg ned hagegangen og satt kursen mot en folkevogn boble som sto parkert på andre siden av gata ved siden av en lyktestolpe. «Har du sett for en villmann mumlet Kulelynet nå har’n tvinna kjettingen rundt støtfangeren på bobla og så har’n festa den andre enden til lyktestolpen, her er det store ting i gjære gutter». Det hadde han rett i. Faren til Kulelynet synes naboen over gata var en utålelig klyse og nå skulle han ha hevn. Nå kommer kveldens høydepunkt gutter sa han da han var tilbake. Han kastet seg over telefonen og slo nummeret til naboen. «Olsen, Olsen noen svinepelser stjeler bilen din Olsen, de stjeler bilen din». Olsen lot seg ikke be to ganger, han var ute på gata i løpet av et minutt eller to. De stripete pyjamasbuksene stakk frem under kanten på frakken han hadde slengt på seg. Han kastet seg inne i bobla vrei om tenningsnøkkelen la inn førstegiret og ble en støtfanger fattigere, det smalt så hele nabolaget hørte det. Akkurat da hev faren til Kulelynet seg over telefonen nok en gang, og nå ringte han til politiet. «Hjelp, hjelp, det flyr en frekkas ute i gata her kun iført frakk og pyjamas, jeg tror det må ha klikka for ham og så kjører han en folkevogn uten støtfanger bak, kanskje det er en blotter» – der fikk tosken som fortjent meldte han triumferende til oss da han la på.

Vi trakk oss tilbake til kjellerstua. Kulelynet talte opp kassa og kunne konstantere at han hadde fått in 1.250 kroner. Ved håndsopprekning ble det bestemt at faren til Kulelynet skulle få 250 av dem som annerkjennelse for framifrå innsats og at 1.000 kroner skulle brukes opp raskest mulig på århundres julebord og at faren til Kulelynet skulle inviteres som æresgjest. Han på sin side kvitterte med å synge to vers av CC Rider før han slapp Adolf inn på soverommet til kona og ønsket god natt!